Kjære Tor-Marius

tormarius

Savnet-plakaten hang fortsatt teipet på innsiden av bakruta mandag formiddag. Gjørmeflekker i setet fra en bratt skråning på Bygdøy. Ugress og tørre blader på nakkestøtten etter tett skog gjennom håret. Halvspist hurtigmat fra sporadiske matpauser mens vi kjørte mellom leteområdene. To lommelykter, begge tomme for batteri. En gul parkeringsbot fra en gate i sentrum der vi i et håpefullt øyeblikk trodde vi hadde en ledetråd, og parkerte for nærme gangfeltet. I setene sitter tause mennesker med tomme blikk. Vi hadde håpet, og vi hadde fryktet. Og vi hadde prøvd å forberede oss på flere tenkelige utfall. Men da det i formiddag ble klart at du var borte, var fortvilelsen bunnløs. Plakatene vi hang opp dagen før blafret fortsatt i vinden langs veien ut av Oslo, og omkranset den surrealistiske sinnstilstanden vår. Vi kunne fortsatt ikke skjønne at vi ikke skulle få se deg igjen.

Vi motiverte hverandre til å tenke kreativt rundt hvor du kunne ha gjemt deg. Hvert skritt vi tok over endeløse sletter på Fornebu, gjennom kratt og skog på Bygdøy, over juv og skrenter ved Lysakerelva og utallige andre steder, var drevet av et håp om at vi bak en dør, under en busk, inni en grotte eller på et annet godt skjult sted ville finne deg i live. Kanskje hadde du bare trengt en pause. Kanskje kunne vi bryte ut i overmenneskelig glede og ringe din familie og dine lagkamerater, og fortelle at du var i god behold. Vi dagdrømte litt på veien, for å samle krefter til neste motbakke. Vi prøvde å tenke slik vi trodde du kanskje hadde tenkt. Og vi gikk de samme strekningene om igjen, for å være helt sikre på at vi hadde sjekket alt. Lommelyktene og mobiltelefonene gikk sakte men sikkert tomme for strøm utover natten. Vi måtte etterhvert gi oss for å vente på dagslyset. Men med dagslyset kom også et stummende mørke. 

Du var en av de som ofte kom bort til oss etter kampene. Du fortalte oss hvor morsomt det er å ha støtte fra tribunen. Du fortalte om hvordan dere selv opplevde kampene. Du slo av en prat med oss, selv om vi hadde gått på bitre tap. Og du kunne gi oss håndtrykk og ord som gjorde at vi reiste hjem – enten et kvarter med T-banen eller 8 timer i buss – og føle oss verdsatt og motivert til nye utfordringer. Du var ærlig og åpen med oss. Når du smilte smilte du med hele deg.

Og selv gjennom disse svært tunge dagene har du gitt oss så mye. Du har minnet oss på hvor mye engasjement og medfølelse som bor i oss. Det er fryktelig tungt å se bildet ditt og en tom drakt ligge på Nadderud. Det aller viktigste er ikke lenger med oss. Men når hundrevis har vært innom gjennom hele dagen, og plattingen og bakken rundt er dekket av blomster, skjerf og kort fra kjente og ukjente, kjenner vi på varmen som gjør oss til Stabækfamilien. Vi ser folk klemme og trøste hverandre. Studenter, russ, direktører og håndtverkere. Vi er alle berørte, og vi kan tørre å vise det til hverandre. Det er alltid noen som vil legge hånden på en annens skulder og spørre hvordan det går.  

Da en av oss i går klatret opp branntrappen og opp på taket av det gamle Norwegian-bygget på Fornebu og speidet utover, kunne han se mennesker i alle himmelretninger som gikk og lette. De var unge og eldre, familier og kjærestepar. De er alle en del av den samme familien du tilhører. Og du har samlet Stabækfamilien tettere enn noensinne.

Vi tenker på deg, og vi tenker på dine nærmeste. Vi vil ta med oss din positivitet og inspirasjon i alt vi foretar oss i fremtiden. 

Du er en av oss. Alltid, uansett!

- Alle dine venner og supportere

blomster

Vi har 16 gjester og ingen medlemmer på besøk.