Smerte, samhold og styrke

bluss_dark

En personlig tekst skrevet i affekt av en trofast supporter etter at bodonu.no meldte om at Fredrik Brustad spiller for Bodø/Glimt når sesongen sparkes i gang.

Når jeg følger Stabæk i tykt og tynt forstår jeg fort at det å drive en toppklubb i Norge ikke er det samme som å drive en hvilken som helst bedrift. Såklart ønsker jeg at Stabæk tar titler og høster suksess. Jeg ønsker i bunn og grunn at vi vinner hver eneste kamp. Kanskje til og med at laget får prøve seg i det gode europeiske selskap. Ikke bare ønsker jeg at Stabæk skal vinne for min egen del, men at klubben vinner for hele Stabækfamilien og lokalsamfunnet vårt. Gleden ved å kunne feire med hundrevis – tusenvis – av likesinnede er ubeskrivelig.

Mange år har gått siden jeg så min første kamp i 1994, men det gjør fortsatt vondt når Stabæk taper kampene sine. De siste årene har vært særlig smertefulle og det har blitt mange søvnløse netter. Det massive presset ansatte, spillere og styre og stell har følt har vært svært hardt. Over tid blir det uutholdelig.

Stabæk handler ikke bare om å vinne eller tape. For mange av oss handler klubben og fotballaget om så mye mer. De fleste av oss takler at laget leverer den lengste tapsrekken i den moderne Stabækhistorien. Vi står oppreist på tross av at vi kastes ut av Telenor Arena. Selv om det er til fordel for storfe-kongresser, IT-messer, 90-talls fester og julebord. Vi går på kamp selv om det er minusgrader og det knapt nok er mange nok spillere på banen til at man kan kalle Stabæk Fotball for et fotballag. Motgangen knekker oss ikke. Ikke oss. For vi Stabækfans.

Det er ikke mange bedrifter som kan levere så dårlige resultater og prestasjoner som Stabæk har gjort de siste årene uten å miste sine kunder. For mange av oss er Stabæk mer enn underholdning og fotballkamp. Stabæk er avkobling fra hverdagen. Stabæk er en kobling mellom familiemedlemmer, venner og kjærestepar. For mange kan klubben også være en tilflukt fra en ellers utfordrende hverdag. Mange elsker Stabæk fordi Stabæk gjør livene deres bedre. Stabæk som bedrift er i så måte i en helt unik posisjon.

Jeg skal ikke gjøre et forsøk på å rosemale dagens situasjon,- det er åpenbart for enhver at mange har forsvunnet siden hvetebrødsdagene på Nadderud og Telenor Arena. Det fine er at det fortsatt er mange som bryr seg. Mange nok til at man klarer å stable nok stabler med tiere til å forsterke laget. Stabæk kan stadig vekk trekke på ordtaket ”strength in numbers”. Desto flere man klarer å engasjere desto sterkere står man i krisetider. Når krisetidene nå er over oss er klubben nødt til å stå frem og fortelle om utfordringene. De harde fakta, den usminkede sannheten – alt – må på bordet. Det er påkrevet for at folk skal forstå alvoret og om man skal få hjelp.

Etter uker med innsamling av magiske tiere, oppsigelser av ansatte, etablering av Stabæk Support Spillerspareklubb og samling av gode krefter til dugnadsoppdrag føles det som et hardt slag i mellomgulvet når nyheten om at Fredrik Brustad er på vei bort dukker opp. Ikke bare er han på vei bort, men han er attpåtil på vei til et lag vi etter alle solemerker kunne knivet med om opprykk. Fredrik Brustad var fjorårets toppscorer.

Kanskje er dette en riktig prioritering og kanskje er det nødvendig med hemmelighold inntil en avtale eventuelt er i boks. Det som i alle tilfelle er nødvendig er at man fra klubbens side redegjør hvor hvorfor dette skjer når man mobilisere penger, dugnadsånd og frivillige for å bygge laget og for å løfte klubben.

En trofast Stabæksupporter i Ultras 1912

Vi har 17 gjester og ingen medlemmer på besøk.