Middelhavsfareren Stabæk

adecco

Snart er det ferie. En etterlengtet en. For etter å ha vært motgangssupporter så å si siden seriegullet i 2008 later det til at flere og flere har gått inn i ett apatisk forhold til Stabæk. For hver kamp på Nadderud er det færre innenfor portene. For hver kamp blir det litt mindre folk på feltet der vi står. Vi skal ikke snakke så mye om sesongene som har gått, men vi velger å ta det med i betraktningen for denne artikkelen.

Det startet så bra. HamKam away. Første runde, mobilisering. 3 stappfulle busser rullet mot Hamar. Magisk stemning på bussene. Et kompakt og tett bortefelt som sang HamKam sønder og sammen i deres egen by. En utligning på overtid med påfølgende tribuneras og en herlig stemning på vei hjem som sørget for en stappfull pub av folk med STB i hjertet til de sene nattetimer der opptil flere fortsatt ikke vet hvordan de var i stand til å komme seg hjem.

Runde 2. Kristiansund hjemme. Mye folk på stadion. Optimismen var tilbake. Var likevel dette laget i stand til å være med å kjempe om opprykk likevel? Vi klinte til med en stor tifo, bare amputert av det forbanna fotballforbundet som avslo pyrosøknaden, som var identisk med den de innvilget i fjor. Kampen ebbet ut 0-0 i en dørgende kjedelig forestilling der Petter Belsvik skyldte på matta og vinden etter kampen.

Runde 3. Kongsvinger borte. To busser denne gangen. Lørdagsmatch som pleier å resultere i bra stemning på feltet. Gjerder som knakk på scoringsjubel, en hårreisende takling, et rødt kort og uavgjort igjen. Nå må da for faen den første seieren komme snart, tenkte de fleste på vei hjem - der en del av U1912 måtte hjelpe noen yngre STB fans og rydde opp med problembarn i russebukse som hadde startet feiringen litt for tidlig. Noen russ i bakken senere var vi på vei hjem uten å helt skjønne hvorfor laget vi holder med ikke er i stand til å avgjøre kamper til vår fordel. De fleste tenkte at det tidlige røde kortet i andre omgang måtte ta skylda for at det ikke ble seier.

Runde 4. Hødd borte. Optimismen begynner kanskje sakte men sikkert å forsvinne hos de mest trofaste. Stabæk Support må for første gang på mange år avlyse en busstur grunnet for få påmeldte. Det er ikke økonomisk forsvarlig å sende 10 mann til Høddvoll. Ett stappfullt Onkel Blaa manet til innsats før kampstart, men Csports ville det slik at første omgangen først og fremst ble sett i 10 sekunder om gangen før det ventet ett minutt med å virke igjen. Kundeservice fikk kjørt seg. Hødd scoret og vant 1-0. Flere registrerte at innsatsen til gutta på banen ikke ga uttrykk for at de blødde for drakta.

Runde 5. Bryne hjemme. da seieren endelig komme. Men spillerne løper rundt på matta som hodeløse høns og får noe heldig berget 2-2 på hjemmebane mot et lag vi skal slå, selv på en dårlig dag. Folk begynner å bli forbanna. Har vi noen taktikk? Hvor er innsatsen? Hvorfor tusler noen av spillerne av banen uten å ha være møkkete på shortsen? Vi ligger i sumpa. Opprykk blir mer og mer fjernt.

Runde 6. Follo borte. Allerede før avspark synges BLØ FOR DRAKTA konstant mot spillerne som repliserer med å spille hårreisende dårlig og lar Follo lede 2-0 etter 11 minutter. Igjen blir vi tatt på innsats og guts, og vi når et historisk bunnivå sportslig sett. Follo, som hadde scoret ett mål i løpet av hele sesongen og stod med 0 poeng, hadde satt inn 2 mot Stabæk etter 12 minutter. Det var nesten så man ikke kunne tro det. Flere føler at det snur da Jørgen Hammer kommer inn, den lokale gutten som alltid spiller med hjertet utenpå drakta. En sterk prestasjon senere så er 2-0 snudd til 2-3 og årets første seier. Optimismen er tilbake hos flere, mens noen av de litt mer nøkterne mener Follo er et lag man skal og bør slå uansett.

Runde 7. Mjøndalen hjemme. Anders Trondsen tar ansvar og banker inn 1-0. Deilig med folk som tør å skyte! Det ender til slutt 2-0, en oppskriftsmessig seier, og stemningen er bra på feltet. Det synges konstant. 2 seiere på rad og litt innsats. Det skal ikke mer til før mye negativ energi blir til noe positivt i stedet.

Runde 8. Fredrikstad away. 16. mai, storkamp og på en fantastisk sangtribune der vi pleier å være mange. Med seier i Fredrikstad vil man kunne hekte seg på lagene i toppen av tabellen. Fredrikstad har innledet sin sesong mye dårligere enn forventet. 3 busser sendes til Fredrikstad, i tillegg velger en stor del av 1912 og de nye unggutta i Vestfronten å sette seg på toget til Fredrikstad tidlig for en aldri så liten tograll. Stemningen på toget er god, selv om vi holdt på å bli kastet av på hver eneste stasjon av den strengeste frøken Konduktør vi noengang har sett. Vi installerer oss på brygga i Fredrikstad, og etter å ha blitt fulgt av politiet fra puben til stadion så kommer de alle seg etter litt om og men inn på stadion. Det blir laget et godt lokomotivfelt som skal sørge for å synge ut Fredrikstad i deres egen by. Det flagges konstant. 1-0 til Fredrikstad. Spillerne løper ikke, kjemper ikke, og i løpet av 4!!!!! minutter tidlig i andre omgang scorer FFK 3 mål til. Hvor er innsatsen? Hvorfor er det ingen som tar ansvar å blør for drakta? Det er 4-0 og all energien man kan spore på feltet er negativ. Folk er forbanna. Det går utover vakter og frivillige, det blir håndgemeng ved gjerdet, noen vil storme banen for å stramme opp egne spillere. Likevel klarer man å gi såpass faen i resultatet at de 10 siste minuttene i Fredrikstad huskes for den konstante syngingen. På vei hjem er det ikke annet å gjøre enn å drukne sorgene i alkohol og for de aller fleste medførte dette en knallhard start på nasjonaldagen.

Nasjonaldagen 17.mai. Her pleier spillerne og stille opp i "Blomstertoget" på Bekkestua. De eneste spillererne som stilte opp var Hammer og Thorsby. Hvor i helvete var alle de andre? Er ikke dette prentet inn i veggene på Nadderud at det er noe alle skal stille opp på? Bærums stolthet, vårt lokale lag, våre helter og forbilder? Mange barn stod langs ruten og måtte skuffet innse at det ikke var flere enn Jørgen og Morten som tok turen i år.

Runde 9. Ull/Kisa hjemme. Innad i Ultras 1912 diskuteres det hva som skal til for å snu den apatiske stemningen som råder. Det er snart match igjen. Det virker som om flere er i ferd med å få en gi-faen-holdning til hele klubben. Flere har akkurat landet etter 4 dager på fylla. Folk vet ikke om de lenger orker å se på et lag vi har reist land og strand rundt for å se på i mange år. Et lag som later til å være blottet for offervilje. Ett lag der ingen trøkker til i taklingene. Et lag som spiller uten noen plan overhodet. Et lag der man satser på lykke og fromme, og når det ikke fungerer så slår man bare langt på to spisser med et stort gap ned til midtbanen som sørger for at motstanderen får en lett jobb etter å ha gjenvunnet ballen. Diskusjonen fortsetter. Vi er usikre på om vi ble enige om noe. På feltet er det få folk, men de aller fleste fra 1912, Vestfronten og Inferno er på plass. Før kampen runger blø for drakta igjen. Etter det er det stille. Det synges knapt i løpet av kampens 45 første minutter. Folk på hovis tror det er en stilleaksjon. Det er 0-0. Det eneste positive er at Stabæk har vært best. I likhet med en del andre kamper i år som har ebbet ut på uavgjort. I andre omgang synges det litt mer. Men for vår del er det et historisk bunnivå på tribunen. Et heldig straffespark redder Nadderud fra skandale etter matchen. Vi vet ikke helt hva vi ville gjort med uavgjort eller tap mot Ull/Kisa, men vi tror ikke det hadde blitt noe hyggelig for spillere og trenere.

Runde 10. Elverum borte førstkommende søndag. Det er bare noen dager til. Forstår de i klubben hvor mye jobb det er å holde folk engasjert for en klubb som har gjort det så utrolig ræva i flere år?  Forstår spillerne at selv vi, som "alltid" er tilstede, kan bli så demotivert av deres labre innsats at vi rett og slett ikke klarer å starte sanger - med den merkelige stillheten det medfører? Hvis vi taper på Elverum er det ikke banens feil. Det er ikke vindens feil. Det er Stabæk som i løpet av noen måneder har gått fra å slå LSK 4-1 og Enga på Ullevaal som taper mot et hobbylag fra skogen, etter å ha tryna mot Hødd, Kristiansund, Bryne, Kongsvinger og HamKam. Vi forventer hundre prosent, revansjelyst, innsats, løp og engasjement. Hvis det er planer om noe annet bør garderobedøra låses forsvarlig etter kamp. 

Vi bruker store deler av livet vårt på klubben vi elsker. Gjør oss stolte. Eller finn noe annet å gjøre. 

Vi har 18 gjester og ingen medlemmer på besøk.