Trollhättan 2012

troll

Good judgement comes from experience – experience comes from bad judgement. Og mens ekkoet av disse visdomsordene forsvant inn kjøkkeninngangen sammen med øl, Jäger og Redbull, befant vi oss plutselig igjen på NSB Ukomfort med billett til Trollhättan.

Denne gangen hadde vi bestemt oss for at det ikke holdt med én natt i bandybyen, og det skulle vise seg at det var nok av skandaler til å fylle to kvelder. Etter at et flertall av oss som er i fast jobb hadde løpt til Oslo S fikk vi 12 plasser sammen, og selvsagt ble det umiddelbart ordnet med søppelposer store nok til å få plass til en mann. Mens han kjempet for å komme seg ut igjen steg stemningen rundt, men hevnen var søt da mannen lastet ned en app som kunne spille inn video av oss andre der vi ble sprengt av bomber og skutt med maskingevær. Utøyakortet ble liggende nederst i kofferten, og på et tidspunkt var det dags for å kommunisere med våre venner som skulle hjelpe oss å finne hotellet fra stasjonen. Etter litt uheldig oversettelse endte det med at svenskene stod på hotellet mens vi tok taxi.

Vi rakk å hive fra oss ting på hotellrommet før det bar ut til Trollhättans største utested, som turreferatansvarlig ikke husker navnet på nå. Der var det mulig å kjøpe noe de kalte "sexa", som kort fortalt betyr at det er 6 cl sprit i glasset istedenfor 4. "Bra!" tenkte turreferatansvarlig, "da trenger jeg ikke drikke så mye sukkerholdig energidrikk!" og kjøpte en til hver hånd.

I et hjørne i lokalet runget STB-sanger, og særlig en ganske grisete klassiker med allsangrefreng. Den lokale trubaduren imponerte med å spille med, og til slutt sang hele stedet med på refrengene. I et edru øyeblikk skulle man kanskje ønske at sangen handlet om andre ting enn å runke, operere bort penishodet med en kjøttkvern og få sæd tilbake på seg etter å ha kommet i taket, men heldigvis var ingen av oss i nærheten av å være tørrlagte.

Så... Begynner det å bli mer utfordrende å sette sammen historien. Det meldes om litt snubling opp og ned trappene, blackjack med store tap, utydelig snøvling og god stemning. En gang utpå natten møtte turreferatansvarlig veggen. Etter litt føling og ettertanke forstod undertegnede at denne veggen var laget av asfalt, og to frontlykter i det fjerne avslørte at det var en av hovedgatene i sentrum. Tyngekraften var svært sterk denne kvelden, og referatansvarlig måtte hente krefter helt nede i kjelleren og formelig brølte av anstrengelse mens han tok det som antakelig så ut som en dårlig push-up. Det er rimelig å anta at de som kom ut av bilen var Polis, for referatansvarlig minnes å ha bedt dem om å enten arrestere ham med en gang, eller vente til han var nødt til å bryte seg inn et sted for å sove. Et flash senere stod han ved hotelldøra med togbilletten fra Oslo i dørlåsen. Døra gikk faktisk opp til slutt, og både gutten og gulvet fikk seg et par omganger før kroppen traff senga.

Da sola stod opp var det mange som hadde stinkende dagsform. Sammentreff ville ha det til at det lukta ganske dårlig i gangen på hotellet også, og nærmere inspeksjon med eliminasjonsmetode avslørte at det lå en overraskelse i en batterikasse ute ved heisen. Forenklet sagt, en kasse der turister kan kaste sine brukte batterier gjennom et lite hull. Og sammen med batteriene lå det nå en bæsj. Det er fortsatt ikke helt på det rene hvem som stod bak, men angivelig skal én person ha blitt stengt ute fra rommet sitt i bare underbuksa, mens den andre barberte overleppa si til blods. Etterforskningen ble avsluttet med konklusjonen at alle er ferdige i STB.

Vi troppet opp til mer øl og mer sexa på puben, og etterhvert var det mellom 50 og 100 Gripare og oss der. Vi fikk høre at flere Gripare ikke hadde turt å gå ut kvelden i forveien, for de hadde hørt at det var 10-12 alternative i byen, og trodde det var Boltic. Det ble solgt ut noen Legalize it-skjerf, og noe annet festivitas. I samlet tropp stilte vi opp på Torget og fikk noen flotte bilder.

I hallen hadde YF laget en flott 30-årstifo, og det var mange frammøtte og god stemning på feltet. Boltic fra Karlstad stilte med ca 100, hvorav ca 20 alternative/kategori C. Som alltid når vi er på besøk i Trollhättan bølger kampen mye, men jammen slo ikke Gripen tilbake og vant 6-5 etter en sluttspurt. Det var knallhard jobbing fra nordmennene for å backe opp våre svenske venner, og den påkjenningen gjorde at enkelte måtte ta en timeout på hotellrommet mens de andre spiste dårlig pizza. Senere ble det lært en lekse om at man skal forsikre seg to ganger om at døra er låst om man har tenkt til å ligge naken på badegulvet, for gutter i vår alder er nysgjerrige og skuelystne.

I år som i fjor var det invitert til slabberas på våre hotellrom, og denne gangen ble vi ganske mange. Her fikk vi lært bort Schatje mag ik je foto, en sang som raskt har blitt en klassiker i STB. Papirarbeidet for å registrere oss som først i Norge er snart ferdigstilt for levering til det øverste rådorgan for hvem som er først i Norge med sanger, Ultras Felt C.

Seng, bord, stoler, tv og det meste som ikke var skrudd fast ble med på dansen, før en håndfull heldige snublet over en limousin utenfor hotellet som selvsagt måtte rekvieres. De andre kom seg til hovedgata på egenhånd, der det ble høytidelig markert med vakkert fyrverkeri. De hyggelige politifolkene som kom fulgte oss deretter fra sted til sted for å sørge for at vi slapp kø og kom inn uten problemer. Du verden for en service, det var noe annet enn Bergen.

Mer sexa, og tilbake i førsteetasjen på Butlers var det nok en gang en god gjeng. Med et brak satte turreferatansvarlig seg ned bak flygelet for å spille en trudelutt for de frammøtte, men under beskyttelsesduken var det slett ikke et flygel, men et blackjackbord. Det var kanskje like greit, siden han slett ikke kan spille noe instrument. En liten byvandring med uendelige utlegg i cover senere var vi tilbake på Butlers, denne gangen i kjelleren. En svært pen jente i baren disket opp med sexa, og amorøse gutter drakk med begge hender for å vise at det var tæl i dem. En gang, svært sent på kvelden, var det tomt på alle Visakortene og Mastercardet, med unntak av kortet med produksjonspengene til Luksusfellen. Det henger en blytung ironi over dette...

Etter endeløs navigasjon i gatene ble referatansvarlig nødt til å finne en taxi for å komme seg til hotellet, selv om det bare var 35 meter dit. For de som har spilt gjennom Max Payne og opplevd de traumatiske labyrintene der, omtrent slik var det. Etter en tur innom samtlige av dørene i 5. etasje måtte en duknakket gutt stille i resepsjonen og spørre hvilken etasje han bodde i. I samme øyeblikk kom han på at han bare kunne gå til den etasjen der det lå bæsj i batterikassa. Imidlertid satte sikkert jenta i resepsjonen pris på litt prat, og ikke lenge etter var det duket for en fantastisk forestilling i lobbyen der to gutter, den ene nesten naken, foldet seg ut i et hengivent drama. Dette holdt på ganske lenge, men applausen skal ha stått i taket etterpå og de ansatte trillet gode terningkast.

I grov utakt trasket guttene til Subway søndag morgen med en eksplosiv fyllesyke, og flere var overbevist om at selvmord var eneste løsning. Mot alle odds kom alle seg på toget uten å spy, der det stort sett gikk i lavmælt vitsing og sjeling med øynene hele veien hjem.

Det er noe eget ved å komme hjem til redaksjonslokalene etter en vellykket tur, og det er definitivt noe eget å komme hjem og oppdage at man ikke har nøkkelkortet lenger. Med tunge vifteflagg på skuldrene, en bag full av skittentøy og et bedritent sinn i en bedriten kropp passet det bra at ingen av de andre beboerne i leiligheten var hjemme, før et par av disse nye "snubletyvene" (som later som de er fulle og snubler inn i deg og deretter forsøker å ta verdisakene dine) påtraff feil mann på feil tidspunkt. En call recorder-app lagt inn i beste hensikt før helgen refererer noe slikt som latter og prat som kommer nærmere, "unnfgh, hva faen er det du driver med, unnskyld, unnskyld, jeg er full, unnskyld, nei, ikke!".

Eneste løsning for referatansvarlig var å ta med seg sin bedritne kropp på Brun og Blid, det eneste stedet han hadde nøkkel til og mulighet til å lade mobilen. Siden undertegnede allerede utenfor redaksjonslokalet hadde et stort behov for å drite var det mye Brun og lite Blid før han endelig fikk kontakt med noen som hadde nøkkel en drøy time senere.

Som vanlig har vi ikke lært noen verdens ting, annet enn at det er gøy å både være, og være med, STB. Og Gripare da, selvsagt, som igjen er gjestfriheten selv og ikke sier nei til en bytur. Vi gleder oss til neste år!

Vi har 21 gjester og ingen medlemmer på besøk.