Tilbakeblikk: Odd- Stabæk 2010

Etterlengtet og fantasert om under våkenetter de siste ukene. Endelig kunne vi slippe oss løs. Det ble en bortetur som inneholdt litt av alt, fra det teite og unødvendige til det hysterisk morsomme.

{artsexylightbox path="images/stories/2010/oddaway" previewWidth="80" previewHeight="55"}{/artsexylightbox}

Rallebussen dro fra Bekkestua i tolvtida for å gi oss tid på pub i Skien. Alkisene i Oddrane har visst fått egen pub ved stadion og hadde fullstendig forlatt Metz, der det etterhvert talte et par hundre Stabæk. Det ble tent noen lys og vi holdt hverandre i hendene mens vi sang. Metz er et 18-årssted og har følgelig ingen lesk over typ vin, og en patrulje på 10-15 mann trasket litt opp i gata og fant en bar. Der stod det en kort blondine i baren som gav oss streng beskjed om at der var det forbudt å synge, og hvis noen var høylydte var det rett ut.

"Don't push the red button". En allsang ble dratt igang på terrassen til forlystelse for de 0 andre gjestene. Det tok ikke mer enn noen få sekunder før Turid-Laila var på ferde. For de som ikke var der kan det beskrives omtrent som reaksjonen du får hvis du kaster stein på gjess med unger. For å få alles oppmerksomhet kom hun flyvende ut, tok et av shotteglassene våre og kastet det i gulvet. Så kom det et eller annet med hyl og skrik og at vi hadde bråkt, og det var rett ut og fy og fy på oss alle sammen. En forestilling virkelig verd gåturen! Vi takket høflig for oss og vendte nesa tilbake mot Metz. Det gikk av litt mer røyk og et par lys for å sette tonen, før turen gikk til stadion.

Vi var mange flere enn sist vi var i Skien, og lydnivået var sterkt. 4 nye klackflagg på 3x3 meter bidro til god visuell stemning. Kunstgresset og nedre del av tribunen ble dekket med 400 kasteruller, noe som kanskje burde ryddes opp tidligere ved neste anledning. Vi fikk tidlig en på trynet, men da Daniel satte inn utligninga var det eksplosivt. I så stor grad at vi som stod på første rart begynte å lure på om det faktisk BLE varmere, og oppdaget at det brant godt i kasterullene på bakken rundt oss. I mangel av legaliserte bengaler var det et kjærkomment inntrykk, og våre tanker gikk tilbake til våre spede speiderdager i Jar, Blommenholm og Eiksmarka.

Men, like etter (ca en halvtime inn i kampen) ble en av våre kastet ut av onkel. Han ble først fortalt at han hadde tent på kasterullene, men da han forklarte at det hadde han slettes ikke, hadde han visstnok slått ned et skilt. Dette er metallskilt som henger foran på gjerdet mot banen. De blir dasket på av gutter, jenter og barn, spesielt ved scoring. Disse metallskiltene var festet med 2 plaststrips. Med litt bevegelse datt de rett ned, og det skjedde flere ganger også andre steder langs tribunen. At en uskyldig supporter skal kastes ut fra stadion på grunn av dette er bare på trynet. En av våre ble med ham ut så han ikke skulle kjede seg alene i bussen.

3-2 på slutten satte et verdig stemningsbeskrivende punktum. På vei hjem var folk stort sett opptatte av å sikre seg mat, og røde øyne gled hengivent igjen mens gapet ble kjørt fullt av pølser, potetgull og øl. Neste på plakaten er Vif hjemme. På lørdag. En høydare. Vi ses!

Forza Stabæk

Vi har 64 gjester og ingen medlemmer på besøk.